Spor av ei mor -

Jeg har fått jobben som sokneprest i Berg og Torsken på Senja. Vi har ankommet Yttersia i strålende høstsol. Lyst, lyst og godt. Prestegården tar imot oss med alle våre pakkesker, men vi har god tid, og kan ta for oss rom for rom. Soverommet er det første som ordnes. Og dit inn bæres også prestegårdens vakreste klenodium: En stor, gammel speilkommode står igjen etter Ingrid Bjerkås. Nå er det altså min tur -.

På innsettelsessøndagen 10. september, går jeg til kirken. Gjennom minneparken med den nyavdukede bysten av "Norges første kvinnelige prest. Virket i Berg og Torsken 1961-1965". Jeg trer ærbødig inn i kirken, og i sakristiet smiler hun stolt til meg fra et bilde på veggen: I samarie, med alterbok, høyreist, klar -. Jeg får en strålende mottakelse og gode håndtrykk. Ikke minst fordi jeg er første kvinne etter henne. De forteller meg det. "Ho var som ei mor for oss alle!" "Jenta vår var ei av de første hun døpte" - "ja, hun vigde oss" - "og vi hadde henne på skolen!" Her er varme og stolthet, og glede over å ha fått ny kvinnelig prest (ikke til forkleinelse for de mannlige, men -).

Jeg har lest boka hennes, og den er full av begeistring for folket her. Fylt av sinne også, for all motstand ellers. 6 av landets 9 biskoper hadde offentliggjort en erklæring gjennom radio, NTB og alle aviser, der de påberopte seg retten til å ta avstand fra henne, og gir alle andre rett til det samme. Folk på Senja fikk brev tilsendt fra Oslo som oppfordrer til å motarbeide henne. Noe de fleste svarer med å ta ekstra godt imot...

På prestekontoret får jeg lese det Ingrid Bjerkås selv skrev mens hun var her. Fra "Dagsregister over prestens arbeid i Berg prestegjeld" kommer hun mot meg. 60 tettskrevne sider, med et program som tar pusten fra meg. Flere arbeidsoppgaver, hver dag i uka, med store avstander i mellom, ut i allslags vær. Ikke hadde vi klart et sånt tempo. Mens hun var 60 år da hun begynte.

Slik åpner hun sine sider i dagsregisteret:
"Ankom med min mann til Skaland natt til 28 / 4. Ble mottatt med blomster og vennlighet av klokker, ordfører, kirketjener med fruer. Overnattet hos Lysberg og var gjester hos ham til lørdag morgen. Flyttet inn på Prestegården og kom fort i orden. Prektig prestebolig fullt oppusset. Mandag 1. mai på Breidablik. Andreassen kom tilbake fra Gryllefjord og var sammen med oss på Breidablik. Vi snakket sammen om alt og ble gode venner..."

Gode venner? Andreassen var stiftskapellan og hadde vært vikar til hun kom. I arkivet ligger et brev, som han hadde sendt henne to uker før. "Dessverre kan jeg ikke ønske deg velkommen som sokneprest til Berg, da jeg føler meg overbevist om at hele din sak som prest er fremmet ikke på skriftens grunn, men ved en verdslig juridisk lov. De instanser som i denne sammenheng har fremmet din sak, er nettopp instanser som vil kirkens undergang og oppløsning. .. Helst har jeg ikke villet møte deg som prest, hvilket jeg også har gitt uttrykk for både overfor biskopen og folket her. Jeg vil enda søke biskopen om å få reise før du kommer. ... Jeg takker deg for hyggelige stunder både i ditt hjem i Oslo, mens jeg var der, og likeledes for studietiden på Universitetet. .. Selv om.. vil jeg håpe at mitt vennskap med deg og din mann vil være mulig like fullt." Vennskap? Første forsøk på kjøreregler, kanskje. I boka "Mitt kall" (utgitt i 1966) beskriver hun det tungt, og som "et rart og vemodig møte" (s.63f), om hans "nokså krasse artikler i avisene mot meg og også mot biskop Schjelderup" .

Men Berg-folket selv viste seg annerledes:
"Fredag natt kom prost Lyshoel og frue. De var hjelpsomme og gode og bodde på prestegården. Han fortalte om sjø og prestekall. Og forklarte meget om kontoret. Søndag 7. mai ble en ren høytidsdag. Teksten 5. søndag eft påske. Salmene 243, 206, 49.2, 884, 398 / 400, 871, 51. Mange tilreisende. Full kirke. Mange kom ikke inn. Fullt av fotografer. Fjernsynsfolk m.m. Prost Lyshoel holdt en vakker tale efter inngangsbønnen og overrakte meg biskopens kollats. Derefter forettet jeg. Før postludiet holdt ordfører en velkomsttale og ga meg blomst. Derefter ordfører fra Lenvik med stor vakker tinnkrukke med 30 nelliker. Gave til meg fra de 8 andre kommuner i prostiet. Inskripsjon på krukken. Efterpå var prestegården full av gjester. Likedan var prestegården full av naboer og vennlige mennesker hele mandagen. Stuene fulle av blomster. Naturen er storslagen og karrig, men mennesker her er som en blomsterhave."

Hun hadde 17 prekensteder å betjene. Alle andre enn Berg var bare tilgjengelig med båt - den lengste 4 timer unna (i godt vær!).
Og folk fortsetter å komme. Søndag 3. desember skriver hun om Berg, hovedkirka:
For første gang var det lite folk i kirken. 37. På grunn av sneen og at plogen kjørte seg fast.

Men noen var jo skeptiske lokalt også. I sørbygdene i Torsken ble det skrevet brev og underskriftsliste, med 96 navn. Her var det gudstjenester med en annen prest noen dager i oktober. De høye nattverdstallene sier sitt om hvem som deltok der. Men også i sørbygdene er folk opptatt av å vise at her er flere som mener det annerledes. Selv om hun har påfallende få gudstjenester der det første året, kan hun 25. juni fortelle fra Medby bedehus: Overfylt menighetshus. Gave fra Medby tinnfat. Gave fra Sifjord Isglass. Journalist fra Dagen. Og neste vår, mens arkivet viser diskusjon om ekstra geistlig betjening der nede, forteller dagsregisteret om fulle bedehus og at hun hilste på Magnus Nilsen m fl. protestanter. Grunnfarnes. Fullt bedehus. Ny bedeskammel som gave til soknepresten. Snakket med Evald Karleen og fru Hagny Nordheim i Bedehuset. Sifjord. Godt besøkt bedehus. .. Medby skjærtorsdag. Fullt bedehus da gudstjenesten begynte presis kl. 5. Neste vår skriver hun fra en begravelse 24.april. Harald Pedersen og Bjarne Olsen så glad i soknepresten ser det ut for. Harald Pedersen var den som lokalt sto ansvarlig for underskriftslista.

Men motstanden fortsatte andre steder i landet. Stadig kom det nye drypp:
3.11.63. Berg. Godt kirkebesøk, talte om at allehelgensdag burde være en vitnesbyrdets dag. En folkeskolelærer fra Framnes i Hardanger var til middag i prestegården med Margaret H. Han var nok litt av en ulv i fåreklær. Fryktelig. Motstanderne mine sørfra må være på bunnen nå, når de kan sende slike folk.

Folket lokalt sendte også brev ut. De forteller meg her, nå "Du skulle sett det brevet som far til han Ernst skrev til dem. Han tok for seg Skriften. Det var bedre enn noen professor kunne skrive. Det er synd vi ikke har tatt vare på det." Johan Aaberg i Gryllefjord samlet 104 underskrifter FOR kvinner som prest, og sier han kunne fått 800 hvis han hadde orket.

Og imens er mor Ingrid i full aktivitet. Bare den som vet hvor store avstander her er, og hva en båttur vil si på vinterstid, kan skjønne hva det betyr, når dagsregisteret forteller:

1. juledag 1961. Berg. Nesten full kirke. Jeg syntes jeg holdt min beste preken den dagen. Dårlig vær, snekov. 2. juledag. Mefjordvær Nesten full kirke. Enestående sang.
Menighetsrådsmøte efterpå og middag hos Eriksen. 27. des. Sov i 15 timer. Kontorarbeid Nyttårsaften 1961. Til Straumsnes med Viken kl. ½ 10. Fullt skolehus. 60 mennesker Blomster og velkomstbrev til soknepresten. Kaffe hos Midtgård. Kl. 2 med Viken videre til Gryllefjord. På sykestuen kl. 17 ½. Dåpsgudstjeneste 5 barn kl. 19. Til aftens hos Leirvåg. Kl. 23 Midnattsgudstjeneste i Gryllefjord kirke. Kl. 0.45 i klokkerbil til Torsken. 1. Jan. Torsken kirke.

Den neste jula var atskillig tyngre. Da var datteren Uni syk sørpå. Ingrid skrev faktisk avskjedssøknad, da. "Unis sykdom blir for mye for meg" , skriver hun 1. juledag. Biskop Norderval anbefaler permisjon isteden. 10. januar -63. Reiser på permisjon kl. 9 for å pleie Uni. Gud vil vise vei for oss alle. Prestegårdens misjonsforening ved Søren Bjerkås .

Ingrid var borte i to og en halv måned da. I permisjonstida var det bare to gudstjenester i prestegjeldet, og to begravelser. I påska, en måned etter, står det brev fra Uni. Nu går det helt bra der nede, Gud skje takk. Og Ingrid er midt i ei hektisk påskeuke:
Palmesøndag Mefjordvær Reiste med Viken kl. 8.15 i kuling styrke 7. Det gikk fint. Har enda ikke vært sjøsyk. Ikke helt full kirke pga været. Kom bare 1 eneste fra Senjehopen. Men bra fremmøte fra Mefjordvær. 3 barnedåper. Deretter Middag hos Eriksen. I barnedåp. Hjem kl. 7.30
Mandag Time i kristendomsfaget på realskolen. Vigsel i prestegården.
Tirsdag Kristendomsfag i realskolen Kontorarbeide fra kl. 22 til menighetsrådsmøte
Onsdag Reiste kl. ½ 3 med doktorbåten til Torsken.. Hadde Daniel til kaffe i prestestuen. Så med Ula kl. 8 15 Skjærtorsdag til Flakstadvåg. Meget godt besøk. Medby Langfredag. Spiste på båten. 1 barnedåp Kalfarnes. Så til Grunnfarnes Gudstj. Prestegården ½ 12
Lørdag Kontorarbeid og hvilte litt. Hadde hodepine. Måtte ta en sprøyte. Så arbeid med 2 nye prekener til kl. ½ 6 om morgenen. Men glad og fornøyd.
1. dag Gudstj. i deilig mildt vær Nesten full kirke. 5 dåp.
2. påskedag Torsken og Gryllefjord. + sykestuen 2,5 timer.

Men mor Ingrid nøyde seg ikke med den geistlige delen. Hun var ivrig og iherdig for alt folks ve og vel i bygdene hun betjente. Noe av det som plaget henne, var at ungdommen ikke hadde skolemuligheter utover folkeskolen. Allerede på første skolestyremøte tok hun saken opp: Det bør være egen realskole her! Ingen trodde at det kunne være mulig. Men Ingrid ordnet opp, fikk kontakter og organiserte. Stilte selv som lærer, i kristendom. Og samme høst kunne skolen åpnes:

28. september 1961. Realskolen åpnet av skoleinspektør Lysberg og soknepresten. 21 elever kommet. Møtte elevene kl ½ 9. 2 foreldre var med. Alle innkvartert. 5 realskoleelever ankommet til Prestegården.

Siden avstandene var store i kommunen, ble det hybeltilværelse på 14-åringene. Det var bl.a. sommerens konfirmanter som kom. De hadde 40-års-jubileum i Berg i sommer, og fortalte igjen med varme og glød om den mor de hadde. En av dem som fikk bo i prestegården i to år, holdt talen ved bautaen etterpå: "Æ føle og æ veit - vi var heldige som fikk Ingrid Bjerkås , Norges første kvinnelige prest, til å veilede oss på veien inn i det voksne liv. Ingrid var så til de grader et heilt menneske. Med ei gudstro og ei nærhet til sin Gud og Jesus som ingen som lærte ho å kjenne kunne unngå å røres av. Hun utstrålte en tro og formidlet Bibelens budskap på en måte som ikke etterlot noen tvil. Hennes forkynnelse ble likevel aldri påtrengende - bare kjærlig omfavnende."

Jeg plukker fram litt mer fra dagsregisteret. Hun skriver mer enn de andre har gjort. Innimellom får det nesten dagsbokpreg:
Fredag 9. feb Storm på Senja Lys Ferge Lokalen og Senjaveien alt stengt
Lørdag 10. ikke lys ikke tlf ikke ferge ikke bil ikke veier over Senja. Bad og WC stoppet i prestegården. Søndag. Messsefall i Mefjordvær. Hadde fått båt Men den kunne ikke gå for storm.
Mandag. Ikke lys ikke tlf ikke ferge ikke bil ikke veier. Endelig kom lyset om aftenen.
Tirsdag. Kontorarbeid i mange mange timer
Lørdag. Reiste til Torsken kl 17 med Geiser. Fremme ½ 8. Iskaldt i Prestegården. Alt var gått. Vann Lys. .. Prestemannen kokte kaffe, vi drakk den under dynene. Søndag. Torsken kirke var godt besøkt enda det var kaldt ute

Torsdag 6. mars. Møte i kirkeforeningen hos Lysbergs. Et lite innlegg av soknepresten om ikke true m. fortapelsen.

6. april. Vår bryllupsdag 40 år.
27. april Kontorarbeide og vårrengjøring.
28. april 1 år er gått. Vi flagger i dag. Solen skinner. Himlen er blå!
3. mai Ble forkjølet på bilen til kirkegården. Må være forsiktig. Er helt tett i brystet og ørene. Hanna har vært hos doktoren og blitt sykmeldt. Soll (=Søren) alene om alt arbeidet. Han er flink. Kontorarbeid. Vi har fått gris.
10. mai 60 kyllinger kom i dag. Møte i menighetsrådet.

Skal jeg bruke tre ord om vår formor Ingrid, vil jeg si: iherdig, ivrig og inderlig. Iherdig for å vise at hun kunne gjøre jobben og vel så det. Ivrig for å nå ut med budskapet. Inderlig i sin kjærlighet og interesse for alle folk. Ei av de sterke gamle forteller meg her: "Husker en gang vi hadde følge i båten. Hun hadde hatt to gudstjenester den søndagen, en i Senjahopen og en i Mefjordvær. Da vi ble stående og stange i tåka ute ved neset (og det var en lang værhard båttur!), var hun så bekymra for at de ikke skulle komme fram. Hun skulle nemlig på et møte til. Da jeg mente hun kanskje hadde gjort nok den dagen, sa hun: "Men tenk om jeg kunne nå èn av de der inne med et ord fra Gud!" .

Og hva de ellers sier? Blant de tidligere motstanderne er det ennå sårt og vondt. "Det blei splittelse i bygda. Det delte seg i to leire - både blant dem som kaltes troende, og de andre. Halvparten gikk, halvparten holdt seg hjemme. Det var verst til å begynne med. Det ble jo valgt nytt MR, som ville ha henne. Men tøff var ho, det skal ho ha! Det kunne vel ha vært messefall mange ganger, men ho kom, og sto han av, så vi seier!" Jeg vil ikke spørre mer, da, når hun beskriver det som å rippe opp. Det er lenge siden. Det er ny tid.

Og for alt det positive: Også der er jeg for nær og involvert. Når jeg spør om hvordan det var, er det jo også meg de sier det til: Hun var sånn som deg... Åpen og omgjengelig. Hadde tid. Snakka med alle. Gikk på besøk til folk. Sto ikke på prekestolen alltid. De som mista ungene sine, vet ikke hvordan de skulle kommet gjennom det uten henne. Var nær og trivelig. Og "prestkaillen", han Bjerkås, var også fantastisk! Ja, det er mange historier om hans innsats.

Søren Bjerkås døde brått, på en Tromsøtur, 12. mai 1965. Ingrid var ikke den samme etter det. Hadde skranta veldig selv den våren. Skriver at hun var syk, var hos doktoren, går på streng diett og får beskjed om å ta det rolig. Da hun kom opp igjen etter begravelsen 4. juni skriver hun "Jeg vet at jeg ikke er så sterk som før." Tre dager etter: "sendte om kvelden min avskjedsansøkning gjennom prost og biskop" . Men så bærer det løs med sommerens konfirmantkull, i Torsken. Tre ukers undervisning, 4 timer om dagen. Hun må overlate noe av dette til lærer Grande. Konfirmasjonssøndagen var 27. juni. "En strålende dag. Strålende konfirmanter. Kl. 4 nattverd. Alle de 29 + en full alterring av menigheten. Var etterpå i 3 konfirmantlag og på Værnes. Dødstrett men meget lykkelig."

Dagen etter begynte læreren med de nye konfirmantene. Ingrid ligger. Legen kommer. Hun skriver "husker ikke" og "messefall" . "Tenkte å ha konfirmantene en time. Ble syk hos kjøpmann Larsen, måtte biles hjem. Holdt stadig på å falle i avmakt da jeg kom hjem. Fløy i kurv til Tromsø sykehus med fru Prestbakmo." Det var 5. juli. 14. juli ankom stiftskapellanen. Ingrid Bjerkås var sluttet.

Men sporene hennes er her fortsatt. I stolthet og glede, i tro og håp. Formidlet av ei som var som mor for alle i prestegjeldet - og for oss, som får gå i opptråkkede spor -.


Forresten, en kuriositet - hennes første lønnsslipp: Lønnsklasse 19. Månedslønn mai 1961 kr 2090,60. Skattetrekk kr 534,-. Godtgj for mhmøte kr 25,-, for embedsdrakt kr 6,25, husleietrekk kr 90,-... Lønn juni 1961(etter lønnskning!) kr 2 141, 50.