Søndagsmorgen på ytre Senja

Igjen står vi ut Bergsråsa med "Viken" en tidlig søndagsmorgen. Et ørnepar fra Færøya seiler med lange vingeslag høyt, høyt oppe, og ved Hamn dunke-dunker vi forbi den svarte, stupbratte øyholmen med alle skarvene, - de sitter og svaier med de lange halsene, flytter seg hit og dit, tar en liten glideflukt mot vannflaten og soper bortover så spruten står.

Sommersøndag, sol og stille på havet, bare forbi Teisten og Månesset kjenner vi bølger og brunnbrott, men bare lange og tunge i dag, ikke hissige og frådende som så mange ganger før.

Hvor går ferden i dag? Lengst sør til Flakstadvåg bærer det med fire timer reis. Da blir det en kaffekopp på luka når vi går om Kjerringberget og har hilst på Kjerringa høyt der oppe. Men først har vi kikket inn mot Votthola, og fått medsynet av den digre torskeflabben i skaret mot Gryllefjord.

Maskinen går støtt som en klokke, dunk - dunk - dunk - og småpraten går også. Vi gjenopplever turer i mørke og fokk med vindrosser - akkurat her - i vinter som var, da maven liksom knytte seg i spenning for hver båre som kom imot oss, drog oss ned i dypet, og hev oss fra seg på toppen, så alt rørlig ombord skranglet omkring og fant seg nye plasser - inntil neste båre. Da er det best å holde seg oppe i rorhuset, der er det ikke mange centimeter du kan slingre, du tar spenntak i den ende veggen og har ryggen i den andre. Om sjøen står over ruten med brak og dunder, - "Viken" rister det av seg, dirrer litt uvisst et eneste øyeblikk, men tar fatt igjen: dunk, dunk, dunk til neste sjø - og neste, og neste ---

Men i dag er han løyen, og sol over havspeil og over glitrende hvite Senjafjell langt innover, sol over bergrabber med lyng og senegress. Hist og her ser du sauer, små flokker og enkeltvis, og nede i fjærestenene skvulper det bløtt og fint i stillheten.

Så er vi forbi Grunnfarneset der hvor selve rikignen "Moursund" en gang bodde med sine gulltallerkener.

Kaldfarnes ser vi så vidt i Sifjordgapet - og Medby - men ikke selve Sifjord der vår tids sildekonger holder til inne i botnen med familier og skøyter og penger.

Leikvik og Årberg, ja, Leikvika, en heimplass så vakker og rik, hus og uthus, store gressvoller langt oppover fjellsidene, en liten hvit skolebygning, - barn som kommer løpende nedover for å ta imot presten, karfolk og større gutter på rad for å gripe tak i småbåten når en båre skyller oss opp i fjæra, men vil suge oss med seg utover igjen, - da slår sterke never seg fast i ripa - hiv! - og så står båten der, med oss oppi, rett på tørre sanden. Vi er blitt litt bløte bak, det er alt. Og latter og smil og godord, og velkomstkaffen eimer imot en fra skolehuset. - Men også dette er bare minner. Leikvika er fraflyttet, først ble skolen stengt, barna internert på andre plasser for skolegang, så drog familiene etter, motstandsløse og uten evner til å sette seg opp mot styre og stell. - Å Leikvika, du var så vakker, en ekte heimplass på Norges værharde kyst.

Dunk, dunk, dunk! Langt langt frem ser du Flakstadvåg og Rødsand. Det lille hvite kapellet inne på Flakstadvåg, så inderlig fredelig det ligger der og venter på høytid. En gang lå det ute på Hallvardsøya, men så hentet ungdomslaget det hit, planke for planke, vinduer, dører, benker.

Nå ser vi også at det er folk på bryggen på Rødsand, venter på å bli satt over.

Og nå ser vi et flagg bli heist på en flaggstang inne på Flakstadvåg, og ett til, og enda ett - og der det siste. Og flere gårder er det ikke. Så er de hjemme og på plass alle sammen denne søndagen også da.

Og høytiden griper også oss ombord, det er så vakkert, og stort, alt omkring oss. Det hvitmalte lille kapellet, de langstrakte grønne vollene, de få gårdstunene med vite hus og røde uthus, og den inngjerdede kirkegården innerst inne.

Hermann kaster anker - og se der setter en lettbåt ut fra fjæra, de henter oss utpå her, det er ingen fare med det.

Kuffert og prest og til og med prestemannen i dag i finværet - utfor skøyteripa, fotefeste i en kort leider, og så jump nedi lettbåten. Og så er vi hos folket i Flakstadvåg. Og akkurat nå begynner den spinkle, men klare kirkeklokken å tone utover til oss: - Kom, kom, preik i dag i Guds hus!