Nikkelverket i Hamn

Når en befinner seg på yttersia av Senja kan en ikke unngå å legge merke til de trolske fjellene - brautende brutale som i Lofoten. Likefullt bærer de på noen hemmeligheter for de fleste som kommer utenfra. Som f.eks i Hamn, der det i 1869 ble avdekket forekomster av drivverdig nikkelmalm; noe som kuliminerte i at det over en periode på 14 år ble bygget og drevet et nikkelverk her - Senjens Nikkelverk - på walisiske hender og etter datidens målestokk et av Norges største og mest moderne bergverk. Da fjellet ikke lenger hadde flere gaver å gi av denne rikdommen, endte det hele med nedleggelse i 1886; med fattigdom og armod for de som måtte bli igjen. Minnene etter virksomheten blir enda sterkere, ved at teknologihistorien ville det slik at det nettopp her ble bygget Europas - ja kanskje verdens - første vanndrevne elektrisitetsverk i 1882. Et apropos ikke minst til vannkraftnasjonen Norge.

I 1820-årene kom nysølv (kobber, nikkel og sink) på markedet. Nikkel som metallmynt (og til fornikling) gjorde at etterspørselen eksploderte. Kapitalkreftenes "logikk" tilsa at de store foretakene på dette pengekrevende feltet visste å se sitt snitt til å ekspandere; og Norge lå der klar med sine rike naturresurser. Og gruvedrift ble det. Faktisk har Nord-Norge siden 1890-årene vært dominerende i norsk bergindustri, og det har betydd mer for samfunnsutviklingen her enn ellers i landet.

Interessenten bak "Verket" (som lokalbefolkningen fortsatt kaller det) - Vivian & Sons - drev nikkel-raffineringsverk i Swansea. Til dit kunne det lett skaffes råstoff fra mang en kant av verden. Firmaets drift i Hamn var koplet til én eneste avtaker, og i denne sårbarheten lå også kimen til Verkets raske undergang. Ikke for dét - etableringen i Hamn var også preget av den optimismen som alltid følger med økende etterspørsel: Det gjaldt å ta inn mest mulig av gevinsten så lenge høykonjunkturen varte.

Og arbeidsfolket strømmet til. På det meste var her 430. Nesten hele arbeidsstyrken var vel og merke innflyttere, for det meste svensker og kvener; og mange kom fra den nedlagte gruven i Kåfjord. Som vanlig er ved gruvedrift, bygde bedriften opp et helt samfunn fra grunnen; og det ble reist mer enn 50 bygninger, som i tillegg til driftsbygningene inkluderte bl.a bolig til arbeidere og ingeniører, butikk, kirke, skole, bakeri og arrest.

De synlige minnene fra gruvedriften ligger på et konsentrert lite område nede på nesset. Her er dagbrudd med to stoller, murer etter skeidehus, røstehus, smeltehytte og mange bolighus. Synlig er også jernbanetraséen, steinkaien og slaggfyllingen. Ved gruven finner vi steinhalder og transportvei.

Følger vi den merkede stien opp til Storvatnet ca. 140 m.o.h., finner man den godt bevarte demningen etter vannkraftverket. Stien følger den gamle rørgate-traséen, og du får gratis med på kjøpet litt av en panoramautsikt utover det gamle handelssted og nåværende reiselivsanlegget i Hamn, med de mange Bergsøyan utenfor. Hvorfor et så tidlig vannkraftverk akkurat her, kan en spørre. Man kan kanskje nærme seg spørsmålet ved å ta i betraktning krysningspunktet mellom nødvendig rasjonalisering i forbindelse med den energikrevende røstings-prosessen, sterk faglig og økonomisk ryggrad som virket stimulerende på nyvinnings-aktivitet, og de mange mørke dagene i løpet av året her nord.

Da det ble klart at driften ikke lenger kunne fortsette, demonterte firmaet maskiner, utstyr og andre eiendeler av verdi for dem, tok det med seg og dro. De som kunne av arbeiderne, søkte lykken gjerne i andre gruvesamfunn. Et liv i ytterste nød ventet stort sett de som ble igjen.