Årbok for Senja, nr. 3, 1974
I vinterstorm
Av Ingrid Bjerkås
Og dårlig vær var det, men jeg var så vant til denne strekningen opp til Mefjorden, snaue halvannen time, jeg syntes liksom det ikke var noe, og siktbart var det ihvertfall. Litt grovere bårer og grunnbrott enn vanlig fikk vi nok utfor næringene Trælen og Oksen, men ikke verre enn at det var som spenning og kappløp å følge med i «Vikens» innbitte kamp mot sjy og vindrosser, - der kommer en, den tar du fint, - der kommer en på tverke, - den sjyspruten gikk høyt tilværs før den klasket og dundret ned over oss.
Men så skulle vi inn Mefjorden, og fjorden var sannelig ikke «med» den dagen, det skal være visst. Herman slet og slet over rattet, kjettingen i rorgangen larmet og bråkte, men båten tok ikke styring. Fjorden var som i kok herute i havgapet. Stormkastene raste ned fra fjellene, sopte ut fjorden og grov seg ned hist og her, lagde rokk, som snurret rundt i spiral og så for tilværs. Jo, det var rene hardbarka skuespillet.
Vi kom oss inn, og jeg kom meg da iland på kaia, men skjønte at Herman hadde liten lyst til å fortøye, og vi ble enige om at han skulle dra med en gang og jeg ligge over og ta «lokalen» hjem.
Bisettelsen i det velstelte hvitmalte kapellet etter kaffetraktering i nabohuset var som en oase av fred og varme og hvile. Men så var vi igjen ute i snoen og kulda, lastebilen sto klar til å ta kiste og folk ut til Senjehopen. Presten fikk sitte i førerhuset, de andre krøkte seg sammen på langfleier på begge sider av kisten, og søkte ly hos hverandre i den iskalde vinden.
I Senjehopen kjørte vi så langt veien rakk, så av, kisten ble løftet ned, satt på en lang kjelke, surret med presenning og tauverk, og så var det å slite seg frem så å si fot for fot så kisten ikke skulle ristes og skumpes for mye. Det siste stykket måtte vi gå i fjæra for sneen var for dryg den vanlige veien. Og der i fjæra i Senjehopen så jeg femten Kobber liggende på isflak like ved oss, stirret på oss med kulerunde øyne.
Så var vi fremme på den lille forblåste kirkegården, sto ved det svarte hullet, kisten var senket ned, jeg hadde forrettet, vi hadde sunget, jord skulle nå skuffes over. Vi sto omkring hullet, hadde ham i tankene, han som nå hadde fått sitt jordiske legeme lagt til hvile. Og vi hadde Gud i tankene. Jeg kjente meg opprørt, - det var for hardt dette, for folket ber, denne ugjestmilde flekken ute i havgapet, over oss de svarte skyene som herjet og for, og ville visst helst slite oss med seg, havet som dundret og sprøytet derute og ikke hadde tanker om at vi jkunne jo trenge båt å komme hjem i, og så dette svarte hullet i jorda .....
Jeg husker jeg så på ham som sto nærmest meg, det var gamle Reier Rickardsen,
86 år, liten, tettbygd, skrukket, en av sliterne som aldri var blitt rik, bare
mer og mer beskjeden og forsakt. Jeg husker jeg tenkte: Nå står sikkert Reier og
tenker at neste gang er det hans tur ned i et slikt hull ved siden av her. - Det
ble liksom for mye for meg.
- Du må ikke se ned der Reier, sa jeg, - han
er ikke der vet du, du må se opp, det er der han er nå.
Og da var det at
Reier snudde hodet mot meg, og tårene rant nedover det rynkete ansiktet hans, og
så sa han:
- Ja, du, det lærte eg da eg var barn og det trur eg på.
Og
ved de ordene kjente jeg som jeg plutselig ble gjennomvarmet av en slik lykke
som jeg aldri hadde opplevet maken til. - Så var det jo ikke synd på Reier, og
ikke på meg og folket her heller. Vi var der vi skulle være, der hvor Gud hadde
sett oss og ville ha oss, og det larmende havet og de svarte stormskyene som
jagde over hodene våre, de var ikke stygge og fæle, de var mektige, mektig
natur, vill og storslagen. Alt var mektig og storslagent, og Gud var midt i det
alt sammen. Gud var her!
Det hører også med til historien, at da vi kom tilbake til Senjehopen fra kirkegården, lå redningsskøyta «Katherine Bay» akkurat ved kaia, og så gikk den likesågodt hjem med meg utpå kvelden.


