Grafit-produksjonFornyelse og modernisering av driftsanlegget som for alvor ble utbygd i årene 1918-20, har såvisst vært en dyd av nødvendighet her som ellers, for å møte vår tids utfordringer på dette feltet. Men på Skaland skjedde den rett nok allerede på-tenkte moderniseringen på en mer dramatisk måte enn noen hadde drømt om, ved at det gamle oppredningsverket i 1985 brant ned. Da driften kom i gang igjen fire år senere, var virksomheten med ett flyttet ned til havet, fra det gamle industri-området oppi fjellet ovenfor. Området, med bygningene og utstyret som ikke ble rammet av brannen, står der nå som et vitnesbyrd og kulturminne om det forrige århundrets bergverkshistorie - lokalt, regionalt og nasjonalt, så vel som industrielt. 

 I norsk gruvedrift har utvinning av metaller - som ved nikkelverket i Hamn - tidligere vært det alt-overskyggende dominerende. Grafittverket derimot, utvinner et industrimineral. Grafitt har for øvrig den egenskap som industriprodukt at den har så mange anvendelsesområder, bl.a også innen krigsindustrien. Og så var det vel også den store etterspørselen som fulgte i kjølvannet av utbruddet av første verdenskrig, som satte fortgang i Det Metallurgiske Selskaps oppkjøp og oppbygging av Verket på Skaland.

Men det hele syntes å få en brå slutt da selskapet gikk konkurs allerede i 1920. Dette kan sees i sammenheng med stort prisfall etter krigen og at byggekostnadene ble høyere enn planlagt. Etter vel ti år uten at noe skjedde, og akkurat da det så som verst ut med internasjonalt børskrakk og mangel på risikovillig kapital, kom vendingen i 1931: A/S Skaland Grafit-verk så dagens lys.

Det som også er interessant i denne situasjonen, var at overtakelsen og driften ikke var utenlandsk eller statlig, som har vært det vanlige i norsk gruvedrift, men privat norsk. En av ingeniørene fra selskapet i oppbygningstiden, Ingolf Bjørnstad, hadde ikke mistet troen på Verkets livsberettigelse; og sønnen Bjørn - etter Ingolfs død i 1935 - administrerte driften og satt på eiersiden fram til 1977, foruten at Bjørnstad-familien eide alle aksjene til litt innpå 50-tallet.

Kort tid etter overtakelsen, ble oppredningsmetoden endret fra den elektrostatiske, som viste seg å være uegnet, og det ble isteden satset på flotasjon (se prosess-skjemaet) Det ble en suksess, og metoden brukes den dag i dag. Til dette trengs det mye vann, og det ble ført ned fra en inntaksdam oppi fjellet øst for Verket. Det høyprosentlige kullstoff-innholdet fra den naturlige Skalands-grafitten ble fort såpass konkurransedyktig i kvalitet, at da den tyske okkupasjonen kom, var "Det tredje riket" raskt ute med å skaffe seg produkt-tilgangen. Dette er for øvrig noe av forklaringen på alle de synlige sporene en kan se etter tyske forsvarsstillinger rundt om i Bergsfjorden.

Grafit-produksjon
I motsetning til nikkelverket, har rekrutteringen av arbeidsstokken ved grafittverket hele tiden vært basert på lokalbefolkningen. Og i store deler av perioden fram til brannen, sysselsatte bedriften i overkant av hundre personer. Tar man dessuten i betraktning at tunnelen som sikret veiforbindelsen for de omlag 600 innbyggerne i området først kom på slutten av 80-tallet, forstår man lett hvordan denne virksomheten på alle måter har preget lokalsamfunnet.

Anlegget oppi fjellet forteller historien om et særpreget gruvemiljø i en spennende og dramatisk natur, som under tiden var Nord-Europas eneste grafittverk. De gjenværende bygningene og utstyret, visualiserer samtidig på en enestående måte den tidsmessige utviklingen til en type bergverksindustri som til nå ikke er representert i formidlingen av bevart norsk gruvedrift.