Alle elsker presten

Liv i sirkel. Det er jordfestelse på kirkegården i Ballesvika, og Ingunn Rinde, kvinne og teolog, skal stede en gammel mann til hvile. For første gang på 35 år har Torsken og Berg på Senja igjen fått en kvinnelig prest.

Solen skinner på prestegården på Skaland, men i natt har sogneprest Ingunn Rinde drømt. At hun står der i begravelsen i Gryllefjord kapell, og er uforberedt. At hun ikke vet hva hun skal si, og ikke husker hvem hun skal begrave.
- Sånn har jeg bare drømt tre- fire ganger før, på de åtte årene jeg har vært prest, sier hun.
Våren var vakker for 40 år siden også, men ikke forsonende. Da kom Norges første kvinnelige prest til bygda, og hun kom ikke bare til venner.
"30. mars Skjærtorsdag. Gudstjeneste Medby bedehus kl.11. Menighetsmøte i anl. ansettelse av kvinnelig prest (Ingrid Bjerkås) Avstemningen viste flg. resultat: For kvinnelig prest 13. Mot kvinnelig prest 29. Strålende vær med solskinn."
Slik skrev presten i "Dagsregister for Berg prestegjeld" i 1961, mens han ventet på at den nye sognepresten skulle komme, hun som hadde grå permanentkrøller over pipekraven, og var kvinne. På mandag er det 40 år siden landets først kvinneprest, Ingrid Bjerkås, ble ordinert. I mai 1961 kom hun til Senja, til prestegjeldet Berg og Torsken. Det var det ingen andre som ville ha.
Sommeren 1965, samtidig som Ingrid Bjerkås forlot Berg og Torsken prestegjeld ytterst på Senja, etter å ha jobbet i fire år, vunnet alles hjerter og så plutselig ble enke, da ble Ingunn Rinde født i Drammen. I høst kom hun som sogneprest til Berg og Torsken, etter at de i 35 år har hatt mannlige prester.

Velger heller fisket
Ragnhild Hellemo, snart 60, har bodd det meste av livet sitt i Senjahopen. Hun sitter i Kirkerådet og i Bispedømmerådet. Så vidt Ragnhild vet, har ikke Berg kommune fostret en eneste prest. Hun vet om én fra Torsken: - De folkene som var noe her, var de som kunne ro fiske, sier Ragnhild. - Neste trinn var å jobb på fiskebruket. De som kunne yte noe fysisk var de som betydde noe. Jeg husker tanten min sa, med beklagelse, om en gutt: "Han Per, han er ikke sterk på sjøen, så faren må koste ham på skole".
Noen kilometer lenger ut mot storhavet, i Mefjordvær, har Evelyn Johansen (64) pause fra jobben som legesekretær på helsehuset. Nå midt på dagen har hun solen i ryggen og Nordlandet, en vegg av fjell, rett frem. Joda, Evelyn er kirkegjenger, "men ikke av de overivrige". Javisst, Ingrid Bjerkås døpte begge ungene hennes.
- Berg er glad i kvinneprester. Ingrid Bjerkås var moderlig for oss alle, vi følte litt av vi fikk henne tilbake med den nye. Vi er vokst opp med at for å kunne snakke med lensmann og prest og doktor, må man helst være av en viss stand, men den nye, hun snakker visst med alle. Vi var glade i Siri Sunde også, da hun var her som kateket, før hun ble prest. Hadde Siri kommet tilbake nå, tror jeg hun hadde vært den samme for oss alle. Vi skal akseptere menneskene, bare de har det godt og er snille med hverandre.
På gnistrende sparkeføre kommer Arthur Enoksen, 83 år i mai.
- Ingrid Bjerkås, ja. Hun var en avholdt prest.
- Men ikke alle var for henne?
- Det vet jeg ingenting om, sier Arthur Enoksen, - I hvert fall ikke her ute. Hun var en avholdt prest.
Han sparker videre, vil ikke snakke om splid.
På nesten hver eneste veranda henger boknafisk til tørk. Det er langt mellom bilene, og sparkstøttinger glir stille. Lukt av bjerkeved som brenner og glitring fra ren snø i solskinn.

Kirketjener. - Ingrid Bjerkås, ja. Hun var en avholdt prest, sier Arthur Enoksen, 83 år i mai og inntil nylig kirketjener i Mefjordvær. At noen skulle ha vært imot Bjerkås vet han hingenting om.

På lag med de svake
Det er sant at mange her alltid har tatt den svakestes part, vært for kvinneprester. Slik skrev presten i "dagsregisteret" i 1961:
"Torsken kirke 2. påskedag: Menighetsmøte like etter gudstjenesten i anl. ansettelse av kvinnelig prest. Uten debatt falt avstemningen slik ut: For kvinnelig prest 57. Mot kvinnelig prest 3."
Da Ingrid Bjerkås kom, hadde 96 menighetslemmer skrevet under på et opprop mot henne. Selv mente hun det hele var satt i gang og styrt fra krefter i Oslo, fra Menighetesfakultetet. I selvbiografien sin skriver hun at hun aldri visst om mer enn tre som var mot henne her på Senja. En fjerde var nok skeptisk, men han hjalp henne hjertelig under gudstjenestene.
I dag tar de også den svakeste part her. Når homofile må velge mellom å leve med den de elsker, og å være prest, reiser for eksempel Ragnhild Hellemo seg. Hun vil ikke delta i noen mediedebatt, men i 1997, da Kirkerådet diskuterte hva de skulle gjøre med homofile, kom hun med et forslag: "Enhver Gud kaller til å søke en stilling i den norske kirke, ønskes velkommen - uansett rase, hudfarge, kjønn, legning og sivil status". Forslaget falt, men Ragnhild har ikke gitt seg.
- Det var viktig for meg å ha med at det er Gud som kaller. Men hva ville skjedd om Senja fikk en en homofil, samboende prest? Nei, det er vanskelig å si. - Det kunne nok vært en blandet blandet mottagelse.
Hun mener kampen for kvinnelige prester, og for homofiles rettigheter i kirken er to sider av samme sak.
- Men vi skal ikke glemme at her i vårt bispedømme er kvinnelige prester også en vesentlig sak, fremdeles. Læstadianismen er vesentlig på Nordkalotten, en gang vekket den folk opp fra utnytting og alkohol, i tillegg til å gi en åndelig opplevelse. For dem skal prester og ledere være menn, sier Ragnhild Hellemo.

Kom på første forsøk
Forrige gang Berg og Torsken søkte etter prest, i 1996, måtte stillingen lyses ut seks ganger før den ble besatt. I fjor vår ble Ingunn Rinde ansatt etter at jobben var lyst ut bare én gang.
For et halvt år siden kom hun hit. Hun kaller seg radikal teolog. Men skal skal kjønn, mann eller kvinne, spille noen rolle i 2001?
- Jeg opplever at kjønnet mitt er viktig, sier Ingunn. - Jeg tror jeg får en enda mer hjertelig mottagelse fordi jeg er den første kvinnen etter Ingrid Bjerkås, mange forteller meg mye om henne, og alt er bare godord. Og kanskje folk er positive fordi jeg ble tilsatt etter første utlysning.
Hun smiler litt når hun kaller Berg og Torsken - og prestegården på Skaland - for paradis. Hun sier at hun og mannen hennes blir båret på hendene. Hun vet ikke om noen som har ytret seg imot henne. Til og med været har vært på hennes side. Ingrid Bjerkås' første vinter var voldsom, og turen til kirker og kapeller gikk i båt, uansett vær. I Ingunn Rindes første halvår har været vært uvanlig fint, og Ingunn kjører varm, fin bil når hun skal rundt til sognebarna.
Men det er ikke det beste ved å være prest. - Det beste er å få være sammen med mennesker i viktige situasjoner. Å få dele viktige deler av livet deres. Å få være med på å formidle et gudsperspektiv, håp, mening. Å være prest er å ha enorm tilgang til folk, fordi de har sånn tillit til deg. Kanskje de også snakker om Gud i livet sitt. Det gjør de, kanskje litt mer her enn i Oslo, sier hun.

Verre enn i 1961
Da Ingunn Rinde var prest i Oslo, holdt hun gudstjenester i Åpen Kirkegruppe. Hun ser klare paralleller mellom kampen som Ingrid Bjerkås førte for 40 år siden, og den homofile fører nå. Hun tror kanskje dagens kamp er enda verre: - Fordi seksualitet går så dypt, føles det så truende for mange. Jeg ønsker ikke at vi skal gå i skyttergravene, jeg ønsker å være prest for alle. Det er viktig å jobbe holdningsskapende for å få slutt på mobbingen. Hele lokalsamfunnet har ansvar, foreldrene har ansvar. Det er mye grums rundt omkring i landet. Men det kommer seg jo.
Det er torsdag formiddag, og Ingunn kjører innover langs fjorden fra Skaland, på vei til begravelse i Gryllefjord, og hun gjør stemmeøvelser. "Baaaahhh", "bååååh", "mmmmmm". Så setter hun på musikk, "Buena Vista Social Club".
Den gamle mannen som skal begraves, skulle fylt 80 år om to uker. Utenfor Gryllefjord kapell står ni sparkstøttinger og seks biler. Ingunn snakker om den døde, om hvem han var, hva han var, at han var en god bror.
Gryllefjord har ikke jord nok til en kirkegård. Så begravelsesfølget kjører sakte i kortesje, inn fjorden, over fjellet, ned til Ballesvika, der kirkegården ligger midt i multemyra, med ryggen til storhavet.
"Av jord er du kommet", sier Ingunn, presten, og i det klare været smeller jorden mot kisten.
Begravelsesagent Ronald Sandbakken overvåker på litt avstand: - Skal noen sette sinnene i kok på Skaland, skal de bare kritisere presten. Så det er det ingen som gjør, sier han.
Er det så godt å leve her? For alle?

Sjef med permisjon. - Sånn er livet blitt at jordbrukssjefen i Lenvik har pappapermisjon og er hjemme med kontantstøtte. Asle Bogen søkte barnehageplass, men fikk ikke, og trives som hjemmefar på Senjahopen med Ragnhild og Maren Anne.

Best å være litt falsk
I Mefjordvær bor Kjell Fredriksen sammen med kjæresten sin, partneren sin. Kjell Fredriksen ble født her for 49 år siden, og da han var 23, fortalte han verden at han var homofil. Noen år bodde han sørpå, men i 1990 kom han tilbake. Føles livet mindre idyllisk for ham? Hva tror han ville skjedd om Senja fikk en homofil, samboende prest, om for eksempel Siri Sunde kom tilbake hit, nå som alle vet hvem hun er?
- Det ville vært helt uproblematisk, sier Kjell Fredriksen. Han kjenner ikke kirkelivet innenfra, han er human-etiker, men har nære venner som er kristne. - Jeg tror ikke hun ville fått noen problemer, jeg tror Bjerkås-linjen er videreført av folkene i Berg.
Høyere opp i kirken mener han å se andre holdninger: - Det er vel sånn at vi helst ikke skal være ærlige eller vise hvordan vi er. Er vi uærlige, er det greit for kirken. Ti, og far med usannheter, så blir du akseptert. Og lev gjerne et falskt liv. Så er alt greit. Det er da ganske fortvilet?
- Hvorfor er det ikke sånn på Senja?
- Her er et folk som er vant til å være en del av naturen, som har måttet ta et ærlig uttrykk på alvor. Er man åpen og ærlig, blir man respektert.